Året var 1896. Den svenske nobelprisvinneren Svante Arrhenius gjorde de aller første forsøkene på å beregne hvordan CO₂ i atmosfæren – gjennom den såkalte «drivhuseffekten» – påvirker temperaturen på Jorda.

– Vår tids varmeperiode kan sees på som en forventet varmetopp, som én av flere i en serie av varmeperioder som opptrer med ca. 1100 års mellomrom.

Forventet? Som et resultat av naturlige klimasvingninger? Det er da ikke det forskerne har innprentet oss gjennom drøyt 20 år?

– Det betyr at en stor del av oppvarmningen siden 1850 i så fall er helt naturlig, samt at den etter noen tid igjen vil avløses av den generelle avkjølingstrenden som har dominert det globale klima de siste 5-6000 år, og som på et langt senere tidspunkt vil bringe Jorda inn i neste istid.

Istid? Snakker vi ikke om overoppheting av kloden? Drivhuseffekten? Fra «icehouse» to «hothouse»? Den ubehagelige sannhet?

Betviler «sannheten»

Det er bikkjekaldt i Oslo. Femten speik. Og en lett sno. Skjerfet trekkes godt opp over haken og nesen. Det er lite som minner om global oppvarming. Frosne nordmenn opplever den kaldeste førjulsvinteren på mer enn 100 år.

– Vi må skille mellom vær og klima. Været er det vi opplever i dag. Klimaet er det vi opplever over lengre tid, sier professor Ole Humlum, på sitt sjarmerende, danske tungemål, og smiler litt overbærende, over både pysete nordmenn og manglende evne til å skille vær fra klima.

Ole Humlum, professor i naturgeografi ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo, har bred bakgrunn som geolog, forsker og universitetslærer etter mange år ved Københavns Universitet (inklusive Arktis Station), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og Universitetet i Oslo. Men det er hans interesse og engasjement for å forstå og formidle sin kunnskap om de globale klimaendringene som har gjort ham kjent – og omstridt – i og utenfor det geologiske og klimatologiske miljøet.

– Basert på mine egne observasjoner av hvordan klimaet varierer naturlig, er jeg skeptisk til CO₂-hypotesen, konstaterer han, uten å blunke.

CO₂-hypotesen innebærer som kjent at menneskelige utslipp av CO₂ – klimagassen – er den dominerende faktoren som styrer Jordas klimaendringer.

Slikt blir det bråk av. For det er nå en gang slik at forskere, politikere, byråkrater og journalister har vedtatt at klimaendringene vi nå opplever er menneskeskapte. Og man banner som kjent ikke i kirken.

– Systemet vil prøve å isolere folk som tenker annerledes. Men ved å søke kontakt og bygge nettverk, kan dette motvirkes. Dessuten har jeg profesjonelle kollegaer som helt naturlig aksepterer meningsforskjeller.

«Kjetteren» har altså ikke blitt isolert. Og han er like blid og omgjengelig som før. Det har han all grunn til. For det er meldt fortsatt kaldt.

Klimatolog – først og fremst

– Jeg har alltid vært interessert i klima, påpeker professoren.

Det er endringene i klima som har skapt istidene og mellomistidene, og det er variasjonene i temperatur, vind og nedbør som har gitt opphav til de kvartære avsetningene (løsmassene) i blant annet Nord-Europa. Så ved å studere avsetningene, studerer forskerne samtidig klimavariasjonene.

– Det ultimate forskningsmålet er å forstå hvordan landskapet forteller noe om fortidens klima, utdyper vitenskapsmannen.

Humlum er derfor en av dem som med god samvittighet kan kalle seg klimatolog, og antakelig med større rett enn mange andre som smykker seg med denne tittelen. Påstanden fra enkelte meningsmotstandere – de som liker å ta mannen i stedet for ballen – om at han er inkompetent, faller på sin egen urimelighet.

– Dette er velkjent taktikk i politisk sammenheng, men i vitenskapen har den ingen plass, kommenterer den engasjerte debattanten.

Gjennom sin snart 50 år lange interesse for det globale klimaet, har Humlum sett hvordan geologenes og allmennhetens interesse har endret seg radikalt.

– På 1960-tallet og til langt ut på 80-tallet var det for eksempel få som brydde seg om Danmarks glasiasjonshistorie. Fortidens klima angikk dem ikke. Ikke før noen på 70-tallet begynte å snakke om en ny istid. Senere har det, som vi vet, tatt fullstendig av.

Men Humlum går altså ikke god for CO₂-hypotesen som ble introdusert på slutten av 1800-tallet, og som fikk sin renessanse nesten 100 år senere.

– At det samlet er tale om stigning av både CO₂ og temperatur gjennom 1900-tallet er korrekt, men vi kan forklare dette med at CO₂ blir frigitt fra havene som en konsekvens av at temperaturen stiger («GEO 06/2012; Temperaturen styrer CO₂-nivået – ikke omvendt»).

Den beleste professoren gir oss et lite kurs i kjemi. Vi må helt tilbake til 1803. Engelskmannen William Henry formulerte den gang det som vi i dag kjenner som Henrys lov. Gjennom en mengde eksperimenter viste han at oppløseligheten av forskjellige gasser oppløst i vann er avhengig av trykk og temperatur.

– På enkelt vis kan loven omskrives slik at når temperaturen i havet øker, da avtar oppløseligheten av gassen CO₂, slik at den slippes ut i atmosfæren, forklarer Humlum.

Vi er tilbake til det gamle dilemmaet: Hva kom først? Høna eller egget? Klimagassen eller temperaturendringen?

Gjennom nesten 50 år hadde den globale overflatetemperaturen steget jevnt og trutt, før den falt raskt, de siste 5 årene før Ole Humlum så dagens lys i 1949.

Et hektisk studium

Ole Humlum vokste opp på Vest Jylland. Flatt og grønt, nær de hvite sanddynene langs kysten. Det var lite som minnet om fjell og isbreer.

– Interessen for polare strøk ble vakt da min gudfar inviterte meg med på tur i Alpene. Jeg var 14-15 år.

– For første gang i mitt liv fikk jeg se isbreer. Jeg ble fascinert. Vi så hvordan de beveget seg, og vi så at de ble større fra år til år. Det kunne se ut som om vi var på vei inn i en ny istid, humrer professoren.

Det var der og da interessen for geologi ble vakt. En sommerlig utflukt skulle bli bestemmende for, ikke bare karrieren, men hele livsløpet. Og ikke minst den vedvarende interessen for de naturlige svingningene i klimaet her på Jorda.

Så da han noen år senere skulle begynne å studere, måtte det bli geologi. Det ble noen produktive år ved Københavns Universitet. Først fire bachelor-grader i geologi, geografi, botanikk og zoologi (hver og en av dem kunne kvalifisert til å fortsette med hovedfag), og deretter «gullmedaljeoppgave» og hovedfagsoppgave. Det må også nevnes at både meteorologi og klimatologi var en del av studiets pensum.

En «gullmedaljeoppgave» var ikke alle forunt. Denne unike muligheten for et ettårig selvfinansiert studium tilfalt bare spesielt begavete studenter. Humlum gjorde like godt oppgaven samtidig med hovedfagsoppgaven. Det må ha vært travle dager. Men hyggelige også. Fordi mange av dem ble tilbragt under en høy sol i Alpene.

– Jeg hadde lyst til å studere isbreene, slik de står frem i dag, men også resultatet av isbreenes erosjon og transport, sett gjennom det kvartærgeologiske landskapet i Danmark.

– Derfor endte det med begge deler. Som «gullmedaljeoppgave» gjorde jeg et kvartærgeologisk arbeid på Sjælland, og hovedfag tok jeg på Vernagtverner-breen i Ötztal i den tyrolske delen av Østerrike, forteller mannen som altså på et tidlig tidspunkt i karrieren viste ambisiøse takter. Samt interesse for klima.

Gjennom en 25 år lang periode, frem til Ole Humlum avla sin hovedfagseksamen i 1976, var den globale overflatetemperaturen ganske stabil. Ingen snakket om global oppvarming.

Spesielle illustrasjoner

Hovedoppgaven bærer preg at av den ble laget før den digitale tidsalder: maskinskrevet og innlimte papirbilder. Hjemmesnekret ville vi sagt i dag. Men den skiller seg ut på ett vesentlig punkt: tegningene. For Ole Humlum kan tegne, og talentet fikk god coaching av en professor med artistiske evner, og som holdt kurs for geologistudentene.

Et stipend sikret ham doktorgradstittelen. Og mens han ventet på den endelige avgjørelsen om finansiering, ble dagene slått i hjel med pedagogisk seminar. Da vet vi at han i sin professorstilling også har formelle kvalifikasjoner som lærer.

– Oppgaven dreide seg om en teoretisk tilnærming til glasial transport og avleiring, forteller Humlum, men legger til at han likevel fikk rikelig anledning til å fortsette sine studiereiser til Alpene, og derfor også pleie sin interesse for klatring.

– Dette har med den klassiske, vitenskapelige metode å gjøre. Først ut i felt, så danne seg en hypotese, for deretter igjen gå ut i felt.

Under doktorgradsarbeidet ble han for første gang også introdusert til Grønland. Undervisningsplikten medførte feltkurs i geomorfologi på øya Disko. Det passet ham utmerket. Her ble han også kjent med verdens eldste arktiske forskningsstasjon – Arktisk Station – som drives av Det Naturvidenskapelige Fakultet ved Københavns Universitet. Beliggenheten i Arktis gjør den ideell for å studere globale miljøendringer.

Vitenskapelig støy

Ungguttens sommerferie i Alpene ble altså bestemmende for yrkeskarrieren. Men den ga også interesse for å kunne bevege seg fritt i fjellene og på isbreene.

– Jeg tok kurs i brevandring, fjellklatring og isklatring, og alt har senere vært til nytte når jeg tar med studenter ut i felt. Tatt i betraktning det ansvaret vi har som lærere, er det viktig å beherske fjellet og isen.

Vi begynner etter hvert å få inntrykk av at vår danske venn er «norskere» enn de fleste nordmenn. Så selvsagt er han godt kjent i de norske fjellene. Det er blant annet den korte avstanden til den norske fjellkjeden som gjør at han liker seg så godt i Oslo. Og ikke langt fra Fagernes har han funnet en av landets få steinbreer, og sannsynligvis den sørligste.

Steinbreer? Ja, det er det kvartærgeologen kaller dem. De færreste geologer har begrepet i sitt vokabular, og i Landet blir til står det ikke i registeret. Men i følge nettleksikonet snl.no er det tale om «breformet masse av blokker der hulrommene er fylt med is. Isen gjør at de siger nedover som en vanlig bre, men med mye mindre hastigheter».

– Steinbreer er is og steinmasser i bevegelser, supplerer Humlum

– Jeg kom over dem i Alpene. Der er det mange av dem. De tilhører områder med permafrost. Det er en av flere årsaker til at det er få av dem på det norske fastlandet. Men så er det desto flere på Svalbard.

Et litt tilfeldig møte med en steinbre i Østerrike førte til en livslang interesse for dem. Og ikke minst førte den til Humlums første vitenskapelige kontrovers med det etablerte forskermiljøet. For hans påstand var at de ikke representerer steinmasser som ligger igjen etter at isbreen har smeltet bort, men at de består av usortert steinmateriale som ligger over en gammel bre.  Og at steinmassenes tykkelse står i forhold til tykkelsen på det det aktive laget i permafrosten (det som tiner og fryser fra år til år).

Etter å ha studert dem på Grønland, hvor jeg for eksempel kunne se at smeltevann gravde seg ned gjennom isen under steinene, noe som ga meg muligheten til å studere den indre strukturen, begynte jeg å publisere. Mange – spesielt i Europa – var uenige med meg, og det ble stor støy i vitenskapelige kretser.

– Egentlig var det en ganske voldsom debatt, og jeg merket meg at det var en kulturforskjell mellom de forskjellige forskningsmiljøer. Ikke alle var villige til å tenke nytt.

Etter 1975, helt frem til Ole Humlum ble utnevnt til professor i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet, steg den globale gjennomsnittstemperaturen.

Ble deportert tilbake

Etter en rekke somre med feltkurs, ble det tre sammenhengende, interessante år på Grønland (1983-1986), uten en eneste liten visitt til det smukke gamlelandet. Livet blant inuitene tiltrakk ham.

– Jeg trivdes usedvanlig godt der oppe, så stillingen som vitenskapelig leder av Arktis Station var en utfordring jeg ikke kunne si nei til.

– Om somrene var det hektisk. Alle forskerne trengte assistanse. Men da de dro ned sent i august, fikk jeg god tid til å drive forskning og dra ut i felt.

Meningen var at den uredde forskeren skulle komme seg rundt med hundespann og slede. Hyggelig nok, men alt for tidkrevende. For i tillegg til pass og stell, måtte hundeføreren skaffe mat til den glupske flokken. Det betød kjøtt og fisk i uante mengder. Sikkert moro for den som har anledning til å bruke tiden til jakt og fiske, men alt for tidkrevende for en som vil forske (vel vitende om at 2000 steinbreer bare lå der og ventet på ham).

– Løsningen var en snøscooter. En av de første på stedet. Sendt med helikopter fra Jakobshavn som postpakke. Det ble julegaven det året, smiler Humlum, med referanse til en ganske omstendelig transport med utgangspunkt i dansk byråkrati, hvor nyttårsaften var endelig tidsfrist for levering. Ellers ville de bevilgede pengene gå tilbake til statskassen.

Det ble tre produktive år oppunder 70 grader nord. Forskningsmessig sett. Men også tre lærerike år på andre måter. Kultur og språk, for eksempel. Nyttig ballast å ta med seg videre i livet.

– Jeg hadde det fint, så jeg må nesten si at jeg ble deportert tilbake, jeg ville helst fortsette, men åremålet var bare én periode.

Med utsikt over frostrøyken

I 1988 blir IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change; «FNs klimapanel») etablert, og I 1990 kommer FNs første klimarapport. I 1992 avholdes FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro. Her deltar de fleste av verdens statsledere for å diskutere miljøutfordringene som Jorda står overfor. I 1995 kommer FNs andre klimarapport.

I stedet for iskulde på Grønland ble det mange år i «dejlige» København (1986-1999). Og samtidig med at han var der, tiltok interessen for det globale klimaet blant folk flest dramatisk. Menneskenes økende utslipp av CO₂, samt et sterkt påtrykk fra en bråte med klimaforskere, med James Hansen (NASA) i spissen, var den direkte årsaken.

– Min egen interesse for CO₂-hypotesen ble vakt i forbindelse med Rio-møtet i 1992, konstaterer Humlum. Plutselig begynte flere av mine kollegaer å tale om CO₂-hypotesen som et selvinnlysende faktum, uten forutgående diskusjon.

Vi skynder oss frem til 1999. Kvartærgeologen tiltrer da som professor ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), etter å ha blitt rangert som nr. én av 26 søkere. Fire år ble det i Longyearbyen (1999-2003), før andre utfordringer fristet enda mer. Eller var det et bedre klima i Sør-Norge som fristet? Eller kanskje fordi UNIS den gang kun hadde åremål?

I 2001 kommer FNs tredje klimarapport. I ettertid vet vi at den globale temperaturen begynte å synke på det tidspunkt.

– Jeg kom til Oslo i 2003. Siden da har temperaturen beviselig flatet ut. Noen hevder til og med at temperaturen har vært stabil eller fallende de siste 15 årene, og vel så det.

Humlum var innstilt som nr. én av tolv søkere på stillingen som professor i fysisk geografi ved Institutt for geofag.

– Oslo har det beste klimaet på planeten. Varme somre. Kalde vintre. Dessuten er det interessant geomorfologi og kvartærgeologi i området.

Og der er han nå. Frisk og opplagt finner vi ham i 4. etasje i geologibygningen på Blindern. Med flott utsikt til vinterlandskapet utenfor. I det fjerne driver frostrøyken over fjorden.

I 2007 kommer FNs fjerde klimarapport. Den globale temperaturen har nå sunket fem år på rad.

I den ti år lange perioden Ole Humlum har vært professor i Oslo har den globale overflatetemperaturen falt litt eller holdt seg ganske konstant. Vinterkulda til tross, det er betydelig varmere nå enn det var for drøyt 100 år siden, da Arrhenius lanserte drivhushypotesen.

Politikernes invasjon

Humlum er på kant med «den kompakte majoritet» (Henrik Ibsen; En folkefiende) i klimaspørsmålet. Han reagerer på hvordan majoriteten forvalter sin vitenskap.

– Ingen har patent på å kjenne sannheten. Det er alltid to skoler. Minst, mener forskeren.

– Det blir feil å påstå at alle forskerne er enige. Vi snakker bare om en hypotese, CO₂-hypotesen, den er fortsatt ikke opphøyd til en teori, og det er derfor bestemt ingen sannhet at den globale temperaturen styres av CO₂-nivået i atmosfæren. Det spiller ingen rolle at tusenvis av forskere hevder det samme. Det eneste som betyr noe, er hvem som har rett.

På grunn av den innvirkningen som klimaendringer vil ha på menneskeheten (uavhengig av årsak), har samfunnet og politikerne fattet interesse for dette spørsmålet. Det må være bra.

– Det som er galt er at politikerne favoriserer én skole, og gjør den andre «ulovlig». Dette er gjort ved at politikere i selskap med miljøorganisasjoner har invadert rommet for sannhet og kunnskap, det som tidligere var reservert den frie forskningen og universitetene.

– Samtidig har politikerne gjort seg selv ansvarsfrie fordi de fullt ut aksepterer at det kun finnes én forklaring på klimaendringene.

Denne problemstillingen blir virkelig alvorlig, hvis det til slutt viser seg at Humlum har rett, at CO₂-nivået i atmosfæren stiger fordi havvannet blir varmere, noe som gjør at oppløseligheten av gassen avtar, og at den derfor slippes ut i atmosfæren.

– Hvis jeg har rett, så vil politikerne si at forskerne har skuffet, at de har gitt dårlige råd.

– Det vil selvsagt være en svært alvorlig situasjon for alle forskningsmiljøer, ikke bare klimaforskningen, og både tiltro og bevilgninger kan bli redusert.

Humlum fremholder derfor at det er svært viktig å markere at det finnes to skoler, minst, for som forsker har man har også et ansvar for forskning utenfor ens eget fagfelt.

Helt siden Ole Humlum drev med sitt doktorarbeid på slutten av 70-tallet har den globale overflatetemperaturen steget jevnt og trutt, og i 1988 opprettes IPCC (International Panel of Climate Change).

Hypotesen må være gal

Gjennom de siste 5-700 millioner år har vi hatt et klimatisk stabilt system. Den globale temperaturen har variert mellom 10 og 23 grader Celsius. Klimatologen mener vi glemmer betydningen av dette faktum.

Hvis utslipp av CO₂ gir økt temperatur, da vil økningen føre til enda større utslipp fra havene av nettopp CO₂, og temperaturen vil øke enda mer, osv.

– Dette gir en løpsk kurve, og det viser, etter min mening, at CO₂-hypotesen må være gal.

– En god forklaring på klimaendringene må fortelle hvorfor det er en temperatur-bunn (10°) og en temperatur-topp (23°).

Poenget er altså at CO₂ som bestemmende for klimaet ikke er forenlig med stabilitet. CO₂-hypotesen kan ikke være riktig, er klimaforskerens uærbødige påstand.

– Vi vet ikke med sikkerhet hva som styrer klimaet, men vi er sikre på at Sola har stor betydning.

Det er likevel fullt mulig at CO₂ kan være én av flere faktorer som bidrar til klimaet.

– Men CO₂ er ikke den dominerende faktor, hevder professor og klimatolog Ole Humlum, med overbevisning.

En ubehagelig mening

«Det er svært at spå – især om fremtiden,» heter et dansk gruk (Piet Hein). Det vet meteorologene veldig godt. Det samme gjør de som lytter til værmeldingene deres.

Det fremtidige klimaet er det derimot lett å spå om. Vi vet det blir varmere, våtere og – spesielt – «verre». Det har klimatologene fortalt oss gjennom utallige (!) medieoppslag.

Vi har også blitt fortalt årsaken til at det globale klimaet endres. Det er menneskenes stadig økende utslipp av klimagassen CO₂ som får skylden. Det er også noe «alle vet».

Men så er det kanskje ikke så enkelt. Med fare for sitt gode rykte stiller noen få, modige sjeler seg tvilende til denne årsakssammenhengen. Professor Ole Humlum er én av dem. Og tvilen er basert på vitenskapelige data og forskerens analyser. Derfor bør alle, uavhengig av hvilken leir de tilhører, ta ham på alvor. For vitenskapen sin skyld. Selv om det er aldri så ubehagelig.