Kronikk: Solen, CO2 og klimaforandringer

Det finnes ingen historiske referanser til at CO2 noen gang har opptrådt som klimadriver, og det er derfor vanskelig å se hvorfor det skulle skje i dag, skriver Anders Valland i dette svaret til Rasmus Benestad.

Anders VallandSENIORINGENIØRPUBLISHED February 08. 2004  

Rasmus Benestad hadde et innlegg på forskning.no den 13. desember i fjor. Benestad kommer med påstander om en rekke felter innen klimaforskning, men hans hovedargumentasjon synes å omhandle koblingen mellom klimavariasjoner og Solen.

Den første påstanden er at “noen” har fremstilt påvirkning av solaktivitet som en motsetning til økt drivhuseffekt. Jeg vet ikke hvor en slik påstand er fremmet, og den er jo i seg selv så absurd at den vel ikke burde nevnes i et seriøst innlegg.

Men siden det nå er gjort, kan det være på sin plass å ta de enkle fakta først. Drivhuseffekten ble først beskrevet av Jean Fourier tidlig på 1800-tallet. Drivhuseffekten oppstår fordi enkelte gasser i vår atmosfære har den egenskap at de er transparente for enkelte bølgelengder, mens de absorberer andre.

Spesifikt absorberer de deler av den varmestråling jordoverflaten avgir når den blir truffet av solstrålingen. Solen er således en del av drivhuseffekten, og variasjoner i Solens aktivitet vil nødvendigvis påvirke denne.

Videre argumenterer Benestad med at selv om man statistisk skulle kunne koble økning i drivhusgasser med økning i global temperatur, så betyr ikke det at Solen ikke spiller en rolle. Og så bruker han de neste fem avsnittene til å motargumentere dette siste, iblandet litt om kosmisk stråling.

Ifølge Benestad kan man ikke bruke hverken antall solflekker, endringer i solmagnetisme eller kosmisk stråling til å forklare endringene i temperatur siste 40 år, selv om dette skal kunne forklare det meste som har skjedd før 1950!

Ut fra dette synes det som om Benestad mener at solforskere og astrofysikere kan få forske på tidligere tiders klima- og temperaturendringer, men ikke på slike endringer i nyere tid. I det siste halve århundret skal plutselig solen ikke ha særlig betydning for klima og temperatur.

Benestad bygger sin påstand på at antall solflekker ikke korrelerer med bakkemålt temperatur, endring i solmagnetisme korrelerer heller ikke med dette, og kosmisk stråling kan ikke ha noen betydning for skyer. Han henviser til en kurve fra Cicerone som viser kosmisk stråling målt i perioden 1950 – 2000 som støtte for sitt syn.

Det finnes imidlertid en hel rekke studier som viser at både solinnstråling og solmagnetisme har god korrelasjon med temperaturutviklingen på vår klode. Problemet består i å vise om denne korrelasjonen kan forklares fysisk slik at man også får en årsak-virkning, og det er dette solforskerne jobber med i dag.

Det samme gjelder for kosmisk stråling. Teorien her er at kosmisk stråling påvirker skydannelse, og med det endrer reflektiviteten til atmosfæren. Også her finner man korrelasjoner i variasjon av strålingen mot dannelse av skyer, men forklaringsmekanismene er ikke fastlagt ennå. Det er et godt stykke å gå, og det krever forskningsmidler å gjennomføre dette.

Det merkelige i dette bildet er at såkalte “klimaforskere” viser særdeles liten vilje til å ta inn over seg de forklaringsmodeller som presenteres fra solforskerne. Koblingen solaktivitet/klima blir avfeid som tilfeldige variasjoner, korrelasjoner uten fysiske forklaringer, tvilsomme og manipulerte data.

Man skulle tro at “klimaforskere” var interesserte i alle fasetter av klimaet, og at de korrelasjoner man finner mellom Solens aktivitet, kosmisk stråling og klima/temperatur-endringer ville spore til innsats. Årsaken til hvorfor det ikke er slik kan man jo spekulere i, og forskning.nos redaktør Erik Tunstad var vel inne på noe av det da han beskrev klimaforskere som “en utvalgt gruppe forskere”. “Keiserens nye klær” dukker lett opp i minnet når man ser tittelen “klimaforsker”.

Likevel, poenget er ikke om Solen kan forklare alt alene. Poenget er å finne ut hva Solen kan forklare. Og det er vel kjernen i spørsmålene omkring Solen i dag. Vi vet for lite om koblingen mellom Solens variasjon og klimaets variasjon. “Klimaforskernes” svar på dette, satt på spissen, har hittil vært at siden vi vet så lite om det, så trenger vi ikke vite mer heller.

Benestad slenger rundt seg med påstander i sitt innlegg, og det vil går for vidt å ta for seg alle i dette ene tilsvaret. Derfor velger jeg å ta for meg de siste punktene i Benestads innlegg, hvor argumentet er at økt drivhuseffekt gir global oppvarming.

1. “Målingene viser klart at CO2-konsentrasjonene i atmosfæren øker.”

Ja, det er riktig. Så vidt jeg vet er det ingen som argumenterer omkring dette. Økningen er i størrelsesorden 30 prosent i forhold til før-industrielle verdier. Men dette er ikke et bevis på at økt drivhuseffekt gir global oppvarming. Først må man påvise at økt CO2 i atmosfæren gir økt drivhuseffekt, og det gjenstår endel på dette området.

2. “Energibalansen tilsier at Jordens overflate burde være kaldere enn det den er, dersom det ikke var for drivhuseffekten.”

Dette er ikke et argument for global oppvarming. Det vil ikke hjelpe en tøddel hvor stor konsentrasjon av CO2 vi har i atmosfæren dersom Solens skulle slutte å lyse.

3. “Vi ser at Venus har en varmere overflate enn Merkur til tross for at den er lengre fra Solen, dette er på grunn av den sterke drivhuseffekten på Venus.”

Venus sin atmosfære er totalt forskjellig fra vår. Det er klart at dersom vi hadde den samme atmosfære som Venus, så ville det vært hett her også. Men det ville vært lite debatt omkring mulige effekter av global oppvarming?

4. “Vi vet at CO2 er en drivhusgass.”

Jepp. Og vi vet at vanndamp er det også. Og metan. Og en rekke andre stoffer. Men det i seg selv er ikke et argument for global oppvarming. Først må man vite hva som skjer med CO2 i atmosfæren, hvor lenge oppholder den seg der, hvor mye oppvarming bidrar den med, er det den som driver temperaturen etc.

5. “Iskjernemålinger viser at CO2-konsentrasjonene varierte i takt med temperaturene under de fire siste istidene.”

Dette ser jo ut som et godt argument for at økt innhold av CO2 i atmosfæren vil gi økt temperatur. Men Benestad nevner ikke hvordan samvariasjonen er. Flere studier har påvist at det er liten korrelasjon mellom CO2 og temperatur.

Vi vet i dag at CO2-konsentrasjonen har vært både høy og lav i varme perioder, og tilsvarende i kalde. Vi vet at økning i CO2 har ligget 700 – 1 100 år etter økning i temperatur. Vi vet at endringer i CO2-konsentrasjon har skjedd uten tilsvarende endring i temperatur, og visa versa.

Dette er med andre ord heller ikke et argument for global oppvarming. (ref. blant andre M. Mudelsee 2001 “The phase relations among atmospheric CO2 content, temperature and global ice volume over the past 420 ka.” Quaternary Science Reviews 20: 583-589; D.H. Rothmann 2002 “Atmospheric carbon dioxide levels for the last 500 million years. Proceedings of the National Academy of Sciences USA 99: 4167-4171”)

6. “Ikke bare viser estimater for den globale overflatetemperaturen en oppvarmende trend, men vi måler også blant annet endringer i det globale havnivået, smelting av is i Arktis, isbreer og sne, permafrosten begynner å svikte, det foregår endringer i økosystemer, og man måler nedkjøling i stratosfæren og økt varmeinnhold i havene.”

Dette er egentlig mange punkter i ett. Jeg skal prøve å ta dem punktvis:

? Havnivået endrer seg: Ja, det gjør det, og det har gjort det siden siste istid. Noe annet ville vært rart. Teorien om global oppvarming tilsier at vi skulle sett en akselererende økning av havnivået siden 1850. Ifølge A. Cazenave (Cazenave, A., Cabanes, C., Dominh, K., Gennero, M.C. and Le Provost, C. 2003. Present-day sea level change: observations and causes. Space Science Reviews 108: 131-144.) kan nye satelittmålinger tyde på at dette skjer. Problemet er at tidsseriene er for korte til å kunne utelukke målefeil og naturlige variasjoner.

Måling av havnivå er et område som byr på store utfordringer, noe blant annet John Daly har påvist i sine artikler om havnivået ved “Isle of the Dead”, Tasmania, Australia.

? Hvis en reduksjon i den Arktiske ismengden betyr global oppvarming, hva betyr da en økning i den antarktiske ismengden? Vi vet jo at middeltemperaturen på det antarktiske kontinent har sunket siden 1960, og at det har vært en akkumulering av is der i den samme perioden.

? Smelting av isbreer. Det står en fin sak om dette på forskning.no, hvor det vises at mange norske isbreer krympet i fjor. Men hva betyr dette globalt? Vi vet faktisk forsvinnende lite om isbreer globalt, men noen enkle prinsipper kan legges til grunn for hvordan vi kan øke vår forståelse av dem.

For det første må vi kartlegge dem for å vite hvor mye is de inneholder. Deretter må vi måle deres massebalanse, for det er den som forteller oss om de øker eller minker. Men som fjoråret viser med all tydelighet, det holder ikke å sjekke enkelte år, nettopp fordi du kan dumpe borti ekstrem-situasjoner. Derfor må tidsserier på plass.

Det høres jo ganske greit ut, helt til man ser på størrelsen på problemet. Vi kjenner i dag til ca. 160 000 isbreer på Jordens overflate (ja, det finnes noen utenfor Norge også). Av disse har man massebalanser for ca. 200. Hvis man tar med kriteriet om at massebalansen skal måles over en sammenhengende tidsperiode, ja da synker antallet til 115 (femårsperiode). Og hvis man vil ha massebalanse i disse fem årene som dekker hele året, da er det plutselig bare 79 igjen. (ref. Braithwaite, R.J. and Zhang, Y. 2000. Relationships between interannual variability of glacier mass balance and climate. Journal of Glaciology 45: 456-462)

79 av 160 000 isbreer! Og dette skal danne grunnlaget for overskrifter som “Verdens isbreer smelter”. Jomen sa jeg smør. En annen sak er at siden Jorden tross alt har forlatt den lille istid, burde man forvente at isbreer generelt sett skal bli mindre.

? Permafrosten begynner å svikte. Eller rettere sagt, den blir varmere. Noe slikt som at den blir -5°C i stedet for -7°C. Få av de som bor i områder med permafrost ser noen ulempe i at den forsvinner, og få av de som har studert dette fenomenet ser at det skulle medføre noen problemer for vårt globale klima.

? Endringer i økosystemer er jo en fin sak, for Benestad sier ikke hvilke endringer det er snakk om. Med dagens fokus i media vil vel de fleste assosiere dette med negativ endring. Likevel vet vi positivt at Jorden ble grønnere i det foregående århundret. Hvorfor? Det er flere årsaker, blant annet at den lille istid slapp grepet (varmere betyr økt vekst), og at det er mer gjødsel tilgjengelig for plantene. Gjødselet er CO2. Blant andre har Idso&Idso påvist dette i lang tid.

? Vi måler nedkjøling av stratosfæren. Dette skal være et tegn på global oppvarming, ifølge Benestad. Denne teorien er relativt ny, og forutsetter en samvariasjon av reduksjon i ozon øverst i vår atmosfære (over stratosfæren) og en oppvarming av troposfæren som ligger under stratosfæren. Hvis dette skjer samtidig vil polare jetstrømmer kunne endres, bli mer stabile og dermed bli kaldere.

Og da kommer spørsmålet, hvis stratosfæren blir kaldere og troposfæren ikke blir varmere, hva da? Det skulle vel tilsi at teorien burde justeres noe? Satellittmålinger tilsier jo nettopp at temperaturen i troposfæren ikke øker. Likevel, dette er en av mange teorier om hvordan vår atmosfære oppfører seg og hvilke parametre som påvirker vårt klima. Det trengs mye mer forskning før man kategorisk kan fastlså at dette er sannheten.

Benestad avslutter sin tirade med at vi ennå ikke vet noe særlig om klimaets følsomhet overfor endringer i CO2-innhold i atmosfæren. Dette er et av klima-alarmistenes mange skrekkscenarier, fordi den generelle implikasjonen er at vi antar at det finnes et terskelnivå for CO2 som gjør at drivhuseffekten løper løpsk og vi får en massiv oppvarming.

Man kan jo lese litt i GRUs siste fellesuttalelse, og se hvor mye hold de synes den teorien har. Eller man kan studere hvordan klimaet har oppført seg tidligere med hensyn til å løpe løpsk. De eneste gangene det forekommer historisk er i overgangene fra mellomistid til istid, og omvendt. Det vil si da klimaet var betydelig kaldere enn i dag.

Det finnes ingen historiske referanser til at CO2 noen gang har opptrådt som klimadriver, og det er derfor vanskelig å se hvorfor det skulle skje i dag.